...som foretrekker å være hjemme til ungen er omså 5 år, er enten usannsynlig tålmodige eller spik spenna gærne.
Niillas er 8 måneder nå og jeg går på veggen. Ikke at jeg IKKE vil være sammen med han, men fy pokker det er tungt! Spesielt når han ikke vil sove. Når han er syk. Når han ikke vil spise eller bli skiftet på.
Han er en energibunt uten like, og jeg klarer ikke matche overskuddet hans. I wish I could.
Klokka er snart 3 på natta og "Drømmehagen" går på repeat på TV'n. For å fange oppmerksomheten hans er lyden satt til en uendellion desibel - det kjennes hvertfall sånn ut. Hodet hopper ufrivillig i takt med all plinky-plonkmusikken.
Hinkel Pinkel vil ikke sove, Hopsy Daisy er et surrehue med ADHD, Makka Pakka går nok på makka og Tomlingene er Dumlingene. Men det er greit nok.
Niillas står ved siden av meg nå og gråter. Helt rød rundt øya og klar for senga. Men jeg tar ingen sjanser, han skal få leke og herje til han sovner av seg selv. Jeg orker ikke legge meg i håp om å få sove, for så å stå opp igjen 10 min senere helt kokkelimonke av søvnløshet.
Hvis noen melder seg frivillig til å ta han noen timer/dager, så begynner jeg å grine av glede.
...Tenk å kunne legge seg i senga UTEN å være full av bekymringer om å ikke få sove... Akk ja, på tide å slutte og drømme. Virkeligheten kaller. Jeg trodde det skulle være omvendt kl. 03.00?
Skriver go' natt selvom det høyst sannsynlig ikke er tilfelle for min del. Og det er ikke noe "ingen er glad i meg"-snakk, det er bare sånn.
God natt, for faen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar