En lysende fremtid?

I det siste har det flagret møll ut av lommeboken min når jeg har åpnet den. (Metaforisk, altså. Jeg gidder ikke åpne lommeboka når jeg vet den er tom.) Så jeg la ut en del ting til salgs på Fjøsboka. Og til min store overraskelse, var det faktisk bildene mine (jeg har til og med malt dem selv!) som folk følte for å cyberknives om.

Jeg har alltid hatt en stor drøm, gigantisk i grunn, om å kunne leve av å selge egne malerier. Nå har jeg kanskje ikke kommet så langt, men det at folk gir uttrykk for at bildene jeg maler ikke er reinspikka møkk på lerret, det gjør meg veldig glad. Og en smule optimistisk.

Desverre herjer Jante-loven i hodet mitt, sammen med et par hjerneceller som koser seg i vakuum, og det gjør det vanskelig å ha troen på seg selv. Sikkert mange som kjenner seg igjen i det - Jante-loven og mistro, ikke hjerneceller i vakuum. Dette var definitivt noe jeg trengte, for jeg har blitt småforkjøla og kan dermed snyte Jante-loven ut med jevne mellomrom. Dermed er det mer plass til optimisme og troen på egne evner og talenter, og med tid og stunder, kanskje et par hjerneceller til.

Jeg har fått en vanvittig lyst til å masseprodusere malerier og vise verden hva jeg kan. Og kanskje, kanskje, kanskje får jeg solgt ett eller to eller tre. Kanskje fire. Jeg håper fem. Seks? Jeg tar ikke så altfor mye betalt, selvom jeg har hørt at kunstnere ikke skal underprise verkene sine. Ett sted må man jo begynne, og selvom noen av maleriene kanskje har tatt flere uker eller måneder å få ferdig, så ser ikke folk arbeidet bak, de ser bare resultatet, og anser derfor verdien som lavere enn den kanskje er. Det får så være.

To bilder har jeg solgt. Og det gjør meg stolt. Glad. Kjempeglad. Bare se! --->       : D
Legger ut bilder av maleriene som fikk nye eiere, og håper på en og annen tilbakemelding fra de to, kanskje tre leserne mine.

Dette bildet ble malt i 2009 og solgt for hele 250,- Str 60x60 cm og malt i blått og sølv.

Dette bildet venter ennå på ny eier. Ble også malt i 2009 og selges for hele 150,-! Str 30x40 og er malt i grønt og gull

Simle og Kalv ble malt i januar-februar 2009 og ble solgt for hele 700,-! Str 60x80 og er malt med akryl og pastell.

På tur til Slakteriet

..Og da snakker jeg ikke om min tidligere arbeidsplass. Idag har jeg nemlig vært på Helse Finnmarks "top notch" sykehus - nemlig Hammerfest Sykehus aka Slakteriet.

Jeg skulle bare sette inn en helt vanlig hormonspiral, men på grunn av en bestialsk, mannsjåvinistisk svinepels som syns det er helt på sin rette plass å kombinere kjente tyske torturmetoder á la Mengele med gynekologpraksis, så er det ikke lenger "bare" å sette inn spiral. Denne svinepelsen som engang hadde tittelen "Doktor", har nå heldigvis mistet jobben sin, men jeg sitter igjen med senskader både her og der. Mest her.

Da Doktor Svinepels har mistet jobben sin, så fant Slakteriet ut at de burde ansette en annen mannsjåvinistisk, selvopptatt narsissist med Hva-skal-vi-egentlig-med-kvinner?-Syndromet. Mer hardhendte,   og fiendtlig innstilte menn finner du bare i Afganistan, hos en liten gruppe som begynner på Al og slutter på Qaida.

Jeg gråter sjelden. Jeg mener selv at jeg tåler en del. Men i dag gråt jeg. Og hva gjør man når man ikke får vite hvilken lege man får før man møter opp dritnervøs hos resepsjonisten i 5. etasje på Gyn.Pol.? Ikke kan man bytte, for da forlenges ventetiden brått med 2-4 måneder. Jeg ville bare bli ferdig og satte meg på venterommet.

"Tjine Krisss Vikktååria Mattissen?"

Det tok litt tid før jeg skjønte at han spurte etter meg. Jeg spratt opp og tok han i hånden. Smilte småengstelig, men så høflig man kan klare å smile til noen som skal rote i lille frøken harepus.

Etter den særdeles pinlige avkledningen bak det teite, ubrukelige, grønne forhenget i et hjørne, spratt jeg opp i gynekologstolen som i seg selv minner om et torturredskap med de merkelige benholderne. Han begynte med sitt. Jeg kaldsvettet, lagde sinte, korte lyder som tydelig viste at det var ubehagelig. Han stoppet opp, kikket rart på meg og spurte:

" Gjår det allarede vondt??"

"JA! Noe helt forJÆVLIG!!", presterte jeg å presse ut mellom sammenbitte tenner.

"Hm. Jai har jå såvitt bigjint."

Han fortsatte å romstere.

"Do kåmmer till å fåle ett litte stikk."

...Et lite stikk. Et lite stikk? Jeg skrek opp, og med hendene ustrategisk, men passende plassert foran ansiktet, ramset jeg opp hele reportoaret av banneord jeg kan. Jeg tror jeg også tok noen jeg ikke kunne. Assistenten hans kom flygende opp til meg og strøk meg over pannen mens hun manende ba meg puste og slappe av. Hadde jeg ikke følt meg så til de grader handlingslammet som jeg gjorde da, hadde jeg høyst sannsynlig husket av alt av judo og thai-boksing jeg har lært, og knekt av armen hennes og kastet den ut av vinduet. Jeg klarte imidlertid ikke å gjøre noe som helst, så det å puste hørtes ut som en god idé.
Det hjalp ikke det grann. Tårene begynte å trille.

"Nå skall jai setta inn spiralen. Det kann gjåre litt vondt."

Ny runde med banneord og mer grining.

"Sånn! Fardig!"

Med skjelvende ben og likblekt ansikt (jeg er SIKKER på at jeg var likblek!), kavet jeg meg opp av torturinstallasjonen og gikk i skammekroken for å kle på meg.

"Spiss masse smertestillende og ta det med ro till i morra.", hørte jeg utenfor gardina som såvidt dekket rompa mi.

På veien ut smilte jeg et falskt, langt mindre høflig smil og lusket meg til venterommet der sjåføren min ventet. Hjemturen besto av to ting. Kramper og kvalme som kom i bølger. Det har ennå ikke gitt seg, og jeg regner med at jeg er ute av spill et par dager til.

Kanskje tidligere om visse mannfolk som absolutt må utdanne seg til gynekologer, hadde skjønt at jenter og kvinner foretrekker mildere behandling enn det bankekjøtt gjør.

Eagle out.