..Og da snakker jeg ikke om min tidligere arbeidsplass. Idag har jeg nemlig vært på Helse Finnmarks "top notch" sykehus - nemlig Hammerfest Sykehus aka Slakteriet.
Jeg skulle bare sette inn en helt vanlig hormonspiral, men på grunn av en bestialsk, mannsjåvinistisk svinepels som syns det er helt på sin rette plass å kombinere kjente tyske torturmetoder á la Mengele med gynekologpraksis, så er det ikke lenger "bare" å sette inn spiral. Denne svinepelsen som engang hadde tittelen "Doktor", har nå heldigvis mistet jobben sin, men jeg sitter igjen med senskader både her og der. Mest her.
Da Doktor Svinepels har mistet jobben sin, så fant Slakteriet ut at de burde ansette en annen mannsjåvinistisk, selvopptatt narsissist med Hva-skal-vi-egentlig-med-kvinner?-Syndromet. Mer hardhendte, og fiendtlig innstilte menn finner du bare i Afganistan, hos en liten gruppe som begynner på Al og slutter på Qaida.
Jeg gråter sjelden. Jeg mener selv at jeg tåler en del. Men i dag gråt jeg. Og hva gjør man når man ikke får vite hvilken lege man får før man møter opp dritnervøs hos resepsjonisten i 5. etasje på Gyn.Pol.? Ikke kan man bytte, for da forlenges ventetiden brått med 2-4 måneder. Jeg ville bare bli ferdig og satte meg på venterommet.
"Tjine Krisss Vikktååria Mattissen?"
Det tok litt tid før jeg skjønte at han spurte etter meg. Jeg spratt opp og tok han i hånden. Smilte småengstelig, men så høflig man kan klare å smile til noen som skal rote i lille frøken harepus.
Etter den særdeles pinlige avkledningen bak det teite, ubrukelige, grønne forhenget i et hjørne, spratt jeg opp i gynekologstolen som i seg selv minner om et torturredskap med de merkelige benholderne. Han begynte med sitt. Jeg kaldsvettet, lagde sinte, korte lyder som tydelig viste at det var ubehagelig. Han stoppet opp, kikket rart på meg og spurte:
" Gjår det allarede vondt??"
"JA! Noe helt forJÆVLIG!!", presterte jeg å presse ut mellom sammenbitte tenner.
"Hm. Jai har jå såvitt bigjint."
Han fortsatte å romstere.
"Do kåmmer till å fåle ett litte stikk."
...Et lite stikk. Et lite stikk? Jeg skrek opp, og med hendene ustrategisk, men passende plassert foran ansiktet, ramset jeg opp hele reportoaret av banneord jeg kan. Jeg tror jeg også tok noen jeg ikke kunne. Assistenten hans kom flygende opp til meg og strøk meg over pannen mens hun manende ba meg puste og slappe av. Hadde jeg ikke følt meg så til de grader handlingslammet som jeg gjorde da, hadde jeg høyst sannsynlig husket av alt av judo og thai-boksing jeg har lært, og knekt av armen hennes og kastet den ut av vinduet. Jeg klarte imidlertid ikke å gjøre noe som helst, så det å puste hørtes ut som en god idé.
Det hjalp ikke det grann. Tårene begynte å trille.
"Nå skall jai setta inn spiralen. Det kann gjåre litt vondt."
Ny runde med banneord og mer grining.
"Sånn! Fardig!"
Med skjelvende ben og likblekt ansikt (jeg er SIKKER på at jeg var likblek!), kavet jeg meg opp av torturinstallasjonen og gikk i skammekroken for å kle på meg.
"Spiss masse smertestillende og ta det med ro till i morra.", hørte jeg utenfor gardina som såvidt dekket rompa mi.
På veien ut smilte jeg et falskt, langt mindre høflig smil og lusket meg til venterommet der sjåføren min ventet. Hjemturen besto av to ting. Kramper og kvalme som kom i bølger. Det har ennå ikke gitt seg, og jeg regner med at jeg er ute av spill et par dager til.
Kanskje tidligere om visse mannfolk som absolutt må utdanne seg til gynekologer, hadde skjønt at jenter og kvinner foretrekker mildere behandling enn det bankekjøtt gjør.
Eagle out.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar