Den altomfattende katastrofen

Jeg har stresset med julegaver de siste ukene. Virkelig presset meg selv. Alle gavene er hjemmelaget i år, og slikt tar tid. Fristen for å sende julegavene er 16. desember, og jeg har brukt hele dagen på å bli ferdig, så gavene er klare til å bli sendt i morgen. Jeg har distansert meg fra alt annet, fordi jeg måtte rekke å bli ferdig.

Jeg var midt i klippingen og limingen, da virkeligheten innhentet meg. Jeg brøt sammen i krampegråt, og klarte ikke å stoppe hulkingen. Jeg tenkte på alle de rammede - og alle de pårørte. Hverdagen deres. Alle utfordringene. Marerittene og håpløsheten. Det er ikke bare å ta seg selv i nakken og gå på skolen; gå på jobb; når du vet hva som venter deg når du kommer hjem. Det er ikke bare å smile når tårene presser på.

Dette har gått for langt. Vi skal ikke måtte sitte her og gjennomgå alt dette vonde. Vi savner. Lengter. Drømmer. Håper. Nå må regjeringen VÅKNE og gjøre noe for folket sitt! Forventer de virkelig at vi skal feire julen som vi pleide? Det er SYKT at vi må henvende oss til utlandet for å komme gjennom dette!

Jeg sitter her og rister på hodet. Tørker tårene som ikke vil slutte å trille nedover kinnene. Berlinerkransene kommer ikke til å smake det samme i år. Det blir ingen meierismørstekte grønnsaker til steika på julaften. Vi må passe på å gi hverandre den støtten vi så sårt trenger. Jeg kan nemlig ikke fatte at mitt vakre folk; i dette vakre landet, ikke har det smøret de trenger. Hvorfor oss? Jeg kan ikke svare på det. Men mine tanker er hos alle dere som trenger det. Løsningene sirkler rundt hodet mitt, men det er desverre ikke noe jeg kan gjøre med. Dette skulle de hatt en beredskapsplan for. Bedre føre var, sier jeg bare. Nå har vi i det minste levd og lært, så det burde ikke skje til neste år.

Gud være med dere.

...Kom tilbake... </3